Once upon a time...

Om det å bo i en regnfull by.

2009-03-07T00:25:00.002+01:00

Her i byen regner det mye.
Allikevel er jeg blitt glad i regnet,
og setter min lit til at det er der hver dag når jeg våkner.
De dagene det ikke regner er heller ekstra fine dager
som kommer overraskende på oss hver gang.
Regnet begrenser selvsagt uteaktivitetene,
men på soldagene er byen som ny,
med et yrende liv ute i gatene og ute i naturen.
Jeg er blitt glad i støvlene mine,
selv om de er altfor små.
Faktisk så er de så små at det sier scwupp når jeg tar dem på,
og etter et kvarter er føttene mine blodfattige
på grunn av vakumet.
Men jeg liker dem så godt.
De er lilla med roser på.
Jeg har at par gule støvler også.
De passer bedre, men er ikke like søte.

Jeg har to regnjakker og en paraply
som ikke egentlig tåler vinden her.
Hver gang det regner mye er søppelspannene fulle
av ødelagte paraplyer som har vrengt seg.
Det synes jeg fortsatt er morsomt.
Nå regner det bare litt.

Husk

2009-01-28T23:56:00.003+01:00

bevisstheten min begynner å sveve over meg
idet jeg puster inn
den tykke røyken
en sky av glemsel
er det jeg trenger nå

jeg skal for evig sitte her
og puste
og glemme
og sveve

Regnbuebløff

2009-01-08T01:42:00.003+01:00

skjørheita
sug seg fast i meg,
og eg dykkar ned
i han.
mørket brer seg og gjer meg vag og forsiktig i kantane.
kven har sagt at kjærleik er som flammande lys?
dei brenn ut.
men er du utbrent?
ingen veit.
eg pustar ikkje nokon i halsgropa.
eg stryk ikkje nokon over huden.
men
naktenheita er vakker, ho
men berre med mørket på, og lyset av.
eg gjer meg over til mørket.
ikkje fordi eg vil,
men fordi eg må.
du spirar på nytt
i hjartet mitt,
men du vil ikkje gro.

slepp meg no,
eg må til overflata.

Finale

2008-12-21T23:58:00.006+01:00

Lyden av snø som faller utenfor vinduet, stillhet. Du varmer meg. Den kalde kroppen min mot din varme. Landskapet blir hvitt, lik min hud om vinteren, og du sier det du ikke skal si. Stillhet. Vi vet begge at du bør gå, men allikevel ligger vi stille. Du stryker meg over hoften, og kysser meg i nakken. Alkoholen strømmer i blodet mitt og gjør meg sløv. Jeg tenker at du bør dra nå. Du vet ikke hvor mange øl jeg har drukket. Jeg tenker at det er like greit. Dette var kanskje siste kvelden. Du kler på deg, og ser på meg i lyset fra den åpne døren. Så går du.

Stillheten

2008-12-04T13:51:00.004+01:00

Hun gikk med raske skritt. Bort langs veien. De hadde ennå ikke lagt asfalt der, det var for øde. Så hun gikk. De høye hælene grov seg ned i jorda, men hun fortsatte. Og ikke hadde hun tenkt å stoppe heller. Det var for sent. Hun gråt mens hun gikk mot skogen. Alkoholen gjorde godt i kroppen. Den gjorde kroppen nummen og sløv, og det passet henne bra. Det bedøvde hjertet hennes for en stund. Hun gikk inn i skogen, og den omfavnet henne. Den bredde seg over henne som et grønt teppe, og hun gråt.

Ikke i dag

2008-11-10T14:26:00.006+01:00

Av og til må jeg bare la hjertet mitt sprenges. Det går amok i brystkassen min, og river og sliter i meg så jeg må legge meg ned og søke ly for verden. Jeg må legge meg ned og konsentrere meg om å puste. Hjertet mitt sitter i halsen, så i magen, så forsøker det å dunke sin vei ut av kroppen min. Det er ikke lett. Så jeg lar det sprenges i håp om at smerten går sin vei snart. Snart. Om litt skal alt bli mye bedre. Jeg prøver å ha håp.

Dette var i går. I dag er det ikke bedre. Jeg er desorientert og søker trøst i samtalene jeg hadde med kjæresten min i går. Han bor i en annen by. Å være motløs er slitsomt. Jeg er forvillet i meg selv og orker ikke å være tilstede. Ikke i dag.

Snart skal jeg dra på et møte, og deretter på korøvelse. Da må jeg være blid og energisk. Ønsk meg lykke til.

du,

2008-11-09T17:11:00.005+01:00

akkurat sånn var det.
den gangen jeg dro fra deg med tvil i hodet, og savn i kroppen.
jeg gikk inn på bussen, og savnet deg allerede.
det hjalp ikke at jeg kunne kysse deg av og til.
du var plutselig ikke der.
ikke der når jeg trengte deg.
at armene verket etter å holde fast i deg, og stryke deg over den nakne ryggen, og at leppene ville hviske inn i øret ditt, det talte ikke lenger.
ikke i det store regnestykket i alle fall.
den kriblende følelsen når jeg holdt deg i handa var ikke viktig for deg.
bare for meg.
bussturen var lang, og du hadde pustet meg i nakken.
min nakke, som alltid er krum, og hjertet mitt var sørpe.
naken gikk du ut av rommet.
og jeg ligger fotsatt her og venter på deg, under et hvitt laken.

Ein ny era

2008-10-28T15:40:00.006+01:00

Det var vakkert

Himmelen var tjukk og buktande

og lyset vert reflektert i dei mørke vindauga

Den kvelande lufta fylte lungene mine

som ein god rus

Røyken gjekk meg til hovudet

og det var

vakkert

No døyr vi

Om fortiden...

2008-10-22T16:29:00.003+02:00

Visste du at vi hadde en geit som husdyr for noen år siden? Den het Bruse, og var svært glad i geitrams. Vi brukte å gå tur med den langs veien til bilistenes store forskrekkelse. Vi snekret en innhengning ved husveggen, og børstet ham med en gammel oppvaskkost. Han pleide å stikke av, hoppe opp på bilene, og stange små barn. Da det ble høst måtte vi levere ham tilbake fordi vi ikke hadde noe plass til han om vinteren.
Så ble det jul, og vi fikk en spennende pakke fra paret som vi hadde lånt Bruse av. Da vi pakket opp fant vi skinnet til vår kjære geit. Tenk som lillebror gråt! Nå henger skinnet over sofaen på hytta, og er fortsatt en del av familien.

Nattlige tanker om skumle ting.

2008-10-11T01:47:00.008+02:00

Når jeg nå ligger i senga mi og ikke får sove slår det meg plutselig at jeg og Vegard er et par som begynner å få minst én fot godt plantet i voksenverdenen. Dette fikk meg først til å smile, men nå kjenner jeg at hjertet dunker fort. Jeg skal da ikke bli voksen!?!
Okey, jeg skal forklare bakgrunnen for påstanden, og kanskje også gi noen holdbare argumenter.

Jeg begynte å tenke over ting som vi har gjort sammen i det siste halvåret:

For det første har vi reist til hans besteforeldre to ganger, og jeg har blitt strålende godt mottatt. Både dem og mamma'n og søsteren hans er enige om at jeg er veldig(!) godkjendt. Jeg fikk til og med gjenfortalt en samtale mellom mor og bestemor, hvor de begge var enige om at det føles som om de har kjent meg hele livet. Det er ikke verst.

I sommer var vi på hytta til onkelen hans i Fredrikstad. Der drakk vi rødvin på verandaen med Onkel O og kjæresten hver kveld, mens vi samtalte om løst og fast. (Er ikke dette voksent så vet ikke jeg!)

I tillegg er jeg og hans mor blitt skravlevenner de luxe. Vi kan sitte å drikke kaffe i timevis, og vi maser visst på Vegard om de samme tingene.

Vi har vært hos Vegard's andre onkel og inspisert leiligheten han holder på å bygge, drukket kaffe, og diskutert politikk, barnevern, motorsykler og andre ting.

Vi har vært på fire roadtrips! Dette vil jeg karakterisere som særdeles voksent (ville også sagt kjedelig og unødvendig da jeg var yngre).

Jeg brukte nettopp setningen "da jeg var yngre".

Vi dro også innom tanta og onkelen min på spontanbesøk i høst, bare fordi vi ikke hadde noe bedre å gjøre på en søndag... Der ble vi servert kaffe og kaffebrød. Jeg satt i sofaen omtrent hele tiden, og var faktisk ikke på gulvet for å leke med mine søskenbarn. Nå som jeg tenker over det er dette ganske trist. Jeg kommer til å leke masse når jeg kommer hjem til jul. Jeg lover.

Vegard var med i brylluppet til søskenbarnet mitt, og klarte seg helt fint på tross av åpen bar, og på tross av han måtte være med hele familien min (ja, vi var over femten) på opptreden foran resten av selskapet. (Her vil jeg tilføye at opptreden bedsto i både synging og dansing. Jeg må si at han taklet det hele med stor ro. Kan det at han elsker å opptre ha noe med saken å gjøre?)

Vegard er til og med godkjent av min onkel som aldri skryter av noe eller noen. "Han Vegard, han er ikke så verst han." Du kan tro vi ble forbauset da nyheten nådde oss.

Her kommer vel det mest sjokkerende. I går spurte jeg om vi skulle gifte oss. Jeg håpet på å frike ham ut, men forsøket mislyktes, og han sa "Ja". Da spurte jeg om vi ikke skulle ha barn med det samme. Jeg ventet på et skremt svar, men han sa bare "Ja! Kanskje ikke med en gang da.." Jeg begynte å bli vel redd, så i et siste forsøk sa jeg "Joo, jeg vil ha barn nå!". Han sa "Okey"...

For de som eventuelt ikke kjenner meg, så har jeg altså sagt at jeg aldri skal gifte meg. Ikke minst er det å få barn et skrekkscenario. Jeg har lovt dyrt å hellig å aldri få eller føde barn av personlige grunner. Dermed er denne samtalen helt feil fra start til slutt. Og det var til og med jeg som begynte! Det var riktignok en spøk, men å i det hele tatt å bringe temaet på banen er svært ulikt meg. Jeg bruker om regel å bli kjempesur, slå Vegard (litt lett så klart), og deretter helst gå om dette blir nevnt.

Sammenfatning av vårt angivelige voksenliv:
Kaffebesøk tidt og ofte.
Familiebesøk.
Flere bilturer enn hva jeg vil si er normalt.
Bryllupp.
Gifemål og barn.

Sånn! Da er det bare for dere resten å henge i tøylene for å holde følge med denne lista.
Bare en ting. Er dette normalt???? Jeg vil IKKE bli voksen. I alle fall ikke så plutselig at jeg ikke merker det. Snart er jeg en av de søte damene på gamlehjemmet som føler at de har gått glipp av livet. Ouæ!

Klagesang til allmennheten

2008-10-07T23:08:00.005+02:00

Av og til fremstår livet som totalt meningsløst. Jeg mener, når man ikke får sove, man ligger og vrir seg i senga, ser på klokka og den er halv syv, da er det lov til å føle håpløsheten strømme på. For mitt vedkommende hadde jeg også over seks sanger på hjernen samtidig(ja, du kan forestille deg kaoset), og urolige føtter. Nå tror dere kanskje at jeg bare vil ha medlidenhet, og det har dere helt rett i. Jeg vil leve i harmoni i Utopia, hvor alt er vakkert og fredfyldt! Jeg vil leve i et eventyrland hvor man ikke har seks sanger på hjernen samtidig, og hvor det finnes alver og magi. Der skal jeg sove akkurat så lenge jeg vil, og når jeg først står opp skal jeg være våken og energisk. Jeg skal bekjempe ondskap og lære meg å snakke med trærne i skogen (dyrene snakker jo selvsagt norsk).

Men tilbake til klagesangen: Av og til er jeg så ineffektiv at jeg går meg selv på nervene. Å sløse bort en hel ettermiddag på tull er lite populært. Stressa-Kari roper at jeg ikke kommer til å fullføre graden hvis dette fortsetter. Pingle-Kari ser bort fordi hun ikke tør å møte blikket til Stressa-Kari, selv om jeg tror det er lite sannsynlig at det skjer. Men så har vi Hippie-Kari som sier noe sånt som: "Chill out. Detta ordner seg. Vi trenger en pause nå. Det er greit. Det er cool." Jeg liker Hippie-Kari best.
Som en morsom digresjon sier fremmedordboka dette om ordet hippie:
[hi'ppi] en, eng., en person som vender samfunnet ryggen uten å ville forandre det, men som i stedet søker inn i seg selv gjennom meditasjon, og for manges vedkommende, ved bruk av hasj o.l. stoffer, og som skiller seg ut ved ytre trekk som avstikkende klesdrakt, langt hår, og fargerik pynt.
Hippiene hadde altså ingen meninger om samfunnet. De ville bare ruse seg og ha langt hår. Dette var dagens leksjon.