Finale

Lyden av snø som faller utenfor vinduet, stillhet. Du varmer meg. Den kalde kroppen min mot din varme. Landskapet blir hvitt, lik min hud om vinteren, og du sier det du ikke skal si. Stillhet. Vi vet begge at du bør gå, men allikevel ligger vi stille. Du stryker meg over hoften, og kysser meg i nakken. Alkoholen strømmer i blodet mitt og gjør meg sløv. Jeg tenker at du bør dra nå. Du vet ikke hvor mange øl jeg har drukket. Jeg tenker at det er like greit. Dette var kanskje siste kvelden. Du kler på deg, og ser på meg i lyset fra den åpne døren. Så går du.

Stillheten

Hun gikk med raske skritt. Bort langs veien. De hadde ennå ikke lagt asfalt der, det var for øde. Så hun gikk. De høye hælene grov seg ned i jorda, men hun fortsatte. Og ikke hadde hun tenkt å stoppe heller. Det var for sent. Hun gråt mens hun gikk mot skogen. Alkoholen gjorde godt i kroppen. Den gjorde kroppen nummen og sløv, og det passet henne bra. Det bedøvde hjertet hennes for en stund. Hun gikk inn i skogen, og den omfavnet henne. Den bredde seg over henne som et grønt teppe, og hun gråt.