Ein ny era

Det var vakkert

Himmelen var tjukk og buktande

og lyset vert reflektert i dei mørke vindauga

Den kvelande lufta fylte lungene mine

som ein god rus

Røyken gjekk meg til hovudet

og det var

vakkert

No døyr vi

Om fortiden...

Visste du at vi hadde en geit som husdyr for noen år siden? Den het Bruse, og var svært glad i geitrams. Vi brukte å gå tur med den langs veien til bilistenes store forskrekkelse. Vi snekret en innhengning ved husveggen, og børstet ham med en gammel oppvaskkost. Han pleide å stikke av, hoppe opp på bilene, og stange små barn. Da det ble høst måtte vi levere ham tilbake fordi vi ikke hadde noe plass til han om vinteren.
Så ble det jul, og vi fikk en spennende pakke fra paret som vi hadde lånt Bruse av. Da vi pakket opp fant vi skinnet til vår kjære geit. Tenk som lillebror gråt! Nå henger skinnet over sofaen på hytta, og er fortsatt en del av familien.

Nattlige tanker om skumle ting.

Når jeg nå ligger i senga mi og ikke får sove slår det meg plutselig at jeg og Vegard er et par som begynner å få minst én fot godt plantet i voksenverdenen. Dette fikk meg først til å smile, men nå kjenner jeg at hjertet dunker fort. Jeg skal da ikke bli voksen!?!
Okey, jeg skal forklare bakgrunnen for påstanden, og kanskje også gi noen holdbare argumenter.

Jeg begynte å tenke over ting som vi har gjort sammen i det siste halvåret:

For det første har vi reist til hans besteforeldre to ganger, og jeg har blitt strålende godt mottatt. Både dem og mamma'n og søsteren hans er enige om at jeg er veldig(!) godkjendt. Jeg fikk til og med gjenfortalt en samtale mellom mor og bestemor, hvor de begge var enige om at det føles som om de har kjent meg hele livet. Det er ikke verst.

I sommer var vi på hytta til onkelen hans i Fredrikstad. Der drakk vi rødvin på verandaen med Onkel O og kjæresten hver kveld, mens vi samtalte om løst og fast. (Er ikke dette voksent så vet ikke jeg!)

I tillegg er jeg og hans mor blitt skravlevenner de luxe. Vi kan sitte å drikke kaffe i timevis, og vi maser visst på Vegard om de samme tingene.

Vi har vært hos Vegard's andre onkel og inspisert leiligheten han holder på å bygge, drukket kaffe, og diskutert politikk, barnevern, motorsykler og andre ting.

Vi har vært på fire roadtrips! Dette vil jeg karakterisere som særdeles voksent (ville også sagt kjedelig og unødvendig da jeg var yngre).

Jeg brukte nettopp setningen "da jeg var yngre".

Vi dro også innom tanta og onkelen min på spontanbesøk i høst, bare fordi vi ikke hadde noe bedre å gjøre på en søndag... Der ble vi servert kaffe og kaffebrød. Jeg satt i sofaen omtrent hele tiden, og var faktisk ikke på gulvet for å leke med mine søskenbarn. Nå som jeg tenker over det er dette ganske trist. Jeg kommer til å leke masse når jeg kommer hjem til jul. Jeg lover.

Vegard var med i brylluppet til søskenbarnet mitt, og klarte seg helt fint på tross av åpen bar, og på tross av han måtte være med hele familien min (ja, vi var over femten) på opptreden foran resten av selskapet. (Her vil jeg tilføye at opptreden bedsto i både synging og dansing. Jeg må si at han taklet det hele med stor ro. Kan det at han elsker å opptre ha noe med saken å gjøre?)

Vegard er til og med godkjent av min onkel som aldri skryter av noe eller noen. "Han Vegard, han er ikke så verst han." Du kan tro vi ble forbauset da nyheten nådde oss.

Her kommer vel det mest sjokkerende. I går spurte jeg om vi skulle gifte oss. Jeg håpet på å frike ham ut, men forsøket mislyktes, og han sa "Ja". Da spurte jeg om vi ikke skulle ha barn med det samme. Jeg ventet på et skremt svar, men han sa bare "Ja! Kanskje ikke med en gang da.." Jeg begynte å bli vel redd, så i et siste forsøk sa jeg "Joo, jeg vil ha barn nå!". Han sa "Okey"...

For de som eventuelt ikke kjenner meg, så har jeg altså sagt at jeg aldri skal gifte meg. Ikke minst er det å få barn et skrekkscenario. Jeg har lovt dyrt å hellig å aldri få eller føde barn av personlige grunner. Dermed er denne samtalen helt feil fra start til slutt. Og det var til og med jeg som begynte! Det var riktignok en spøk, men å i det hele tatt å bringe temaet på banen er svært ulikt meg. Jeg bruker om regel å bli kjempesur, slå Vegard (litt lett så klart), og deretter helst gå om dette blir nevnt.

Sammenfatning av vårt angivelige voksenliv:
Kaffebesøk tidt og ofte.
Familiebesøk.
Flere bilturer enn hva jeg vil si er normalt.
Bryllupp.
Gifemål og barn.

Sånn! Da er det bare for dere resten å henge i tøylene for å holde følge med denne lista.
Bare en ting. Er dette normalt???? Jeg vil IKKE bli voksen. I alle fall ikke så plutselig at jeg ikke merker det. Snart er jeg en av de søte damene på gamlehjemmet som føler at de har gått glipp av livet. Ouæ!

Klagesang til allmennheten

Av og til fremstår livet som totalt meningsløst. Jeg mener, når man ikke får sove, man ligger og vrir seg i senga, ser på klokka og den er halv syv, da er det lov til å føle håpløsheten strømme på. For mitt vedkommende hadde jeg også over seks sanger på hjernen samtidig(ja, du kan forestille deg kaoset), og urolige føtter. Nå tror dere kanskje at jeg bare vil ha medlidenhet, og det har dere helt rett i. Jeg vil leve i harmoni i Utopia, hvor alt er vakkert og fredfyldt! Jeg vil leve i et eventyrland hvor man ikke har seks sanger på hjernen samtidig, og hvor det finnes alver og magi. Der skal jeg sove akkurat så lenge jeg vil, og når jeg først står opp skal jeg være våken og energisk. Jeg skal bekjempe ondskap og lære meg å snakke med trærne i skogen (dyrene snakker jo selvsagt norsk).

Men tilbake til klagesangen: Av og til er jeg så ineffektiv at jeg går meg selv på nervene. Å sløse bort en hel ettermiddag på tull er lite populært. Stressa-Kari roper at jeg ikke kommer til å fullføre graden hvis dette fortsetter. Pingle-Kari ser bort fordi hun ikke tør å møte blikket til Stressa-Kari, selv om jeg tror det er lite sannsynlig at det skjer. Men så har vi Hippie-Kari som sier noe sånt som: "Chill out. Detta ordner seg. Vi trenger en pause nå. Det er greit. Det er cool." Jeg liker Hippie-Kari best.
Som en morsom digresjon sier fremmedordboka dette om ordet hippie:
[hi'ppi] en, eng., en person som vender samfunnet ryggen uten å ville forandre det, men som i stedet søker inn i seg selv gjennom meditasjon, og for manges vedkommende, ved bruk av hasj o.l. stoffer, og som skiller seg ut ved ytre trekk som avstikkende klesdrakt, langt hår, og fargerik pynt.
Hippiene hadde altså ingen meninger om samfunnet. De ville bare ruse seg og ha langt hår. Dette var dagens leksjon.