mandag 10. november 2008

Ikke i dag

Av og til må jeg bare la hjertet mitt sprenges. Det går amok i brystkassen min, og river og sliter i meg så jeg må legge meg ned og søke ly for verden. Jeg må legge meg ned og konsentrere meg om å puste. Hjertet mitt sitter i halsen, så i magen, så forsøker det å dunke sin vei ut av kroppen min. Det er ikke lett. Så jeg lar det sprenges i håp om at smerten går sin vei snart. Snart. Om litt skal alt bli mye bedre. Jeg prøver å ha håp.

Dette var i går. I dag er det ikke bedre. Jeg er desorientert og søker trøst i samtalene jeg hadde med kjæresten min i går. Han bor i en annen by. Å være motløs er slitsomt. Jeg er forvillet i meg selv og orker ikke å være tilstede. Ikke i dag.

Snart skal jeg dra på et møte, og deretter på korøvelse. Da må jeg være blid og energisk. Ønsk meg lykke til.

søndag 9. november 2008

du,

akkurat sånn var det.
den gangen jeg dro fra deg med tvil i hodet, og savn i kroppen.
jeg gikk inn på bussen, og savnet deg allerede.
det hjalp ikke at jeg kunne kysse deg av og til.
du var plutselig ikke der.
ikke der når jeg trengte deg.
at armene verket etter å holde fast i deg, og stryke deg over den nakne ryggen, og at leppene ville hviske inn i øret ditt, det talte ikke lenger.
ikke i det store regnestykket i alle fall.
den kriblende følelsen når jeg holdt deg i handa var ikke viktig for deg.
bare for meg.
bussturen var lang, og du hadde pustet meg i nakken.
min nakke, som alltid er krum, og hjertet mitt var sørpe.
naken gikk du ut av rommet.
og jeg ligger fotsatt her og venter på deg, under et hvitt laken.