du,

akkurat sånn var det.
den gangen jeg dro fra deg med tvil i hodet, og savn i kroppen.
jeg gikk inn på bussen, og savnet deg allerede.
det hjalp ikke at jeg kunne kysse deg av og til.
du var plutselig ikke der.
ikke der når jeg trengte deg.
at armene verket etter å holde fast i deg, og stryke deg over den nakne ryggen, og at leppene ville hviske inn i øret ditt, det talte ikke lenger.
ikke i det store regnestykket i alle fall.
den kriblende følelsen når jeg holdt deg i handa var ikke viktig for deg.
bare for meg.
bussturen var lang, og du hadde pustet meg i nakken.
min nakke, som alltid er krum, og hjertet mitt var sørpe.
naken gikk du ut av rommet.
og jeg ligger fotsatt her og venter på deg, under et hvitt laken.