Om det å bo i en regnfull by.

Her i byen regner det mye.
Allikevel er jeg blitt glad i regnet,
og setter min lit til at det er der hver dag når jeg våkner.
De dagene det ikke regner er heller ekstra fine dager
som kommer overraskende på oss hver gang.
Regnet begrenser selvsagt uteaktivitetene,
men på soldagene er byen som ny,
med et yrende liv ute i gatene og ute i naturen.
Jeg er blitt glad i støvlene mine,
selv om de er altfor små.
Faktisk så er de så små at det sier scwupp når jeg tar dem på,
og etter et kvarter er føttene mine blodfattige
på grunn av vakumet.
Men jeg liker dem så godt.
De er lilla med roser på.
Jeg har at par gule støvler også.
De passer bedre, men er ikke like søte.

Jeg har to regnjakker og en paraply
som ikke egentlig tåler vinden her.
Hver gang det regner mye er søppelspannene fulle
av ødelagte paraplyer som har vrengt seg.
Det synes jeg fortsatt er morsomt.
Nå regner det bare litt.

Husk

bevisstheten min begynner å sveve over meg
idet jeg puster inn
den tykke røyken
en sky av glemsel
er det jeg trenger nå

jeg skal for evig sitte her
og puste
og glemme
og sveve

Regnbuebløff

skjørheita
sug seg fast i meg,
og eg dykkar ned
i han.
mørket brer seg og gjer meg vag og forsiktig i kantane.
kven har sagt at kjærleik er som flammande lys?
dei brenn ut.
men er du utbrent?
ingen veit.
eg pustar ikkje nokon i halsgropa.
eg stryk ikkje nokon over huden.
men
naktenheita er vakker, ho
men berre med mørket på, og lyset av.
eg gjer meg over til mørket.
ikkje fordi eg vil,
men fordi eg må.
du spirar på nytt
i hjartet mitt,
men du vil ikkje gro.

slepp meg no,
eg må til overflata.