Om det å bo i en regnfull by.

Her i byen regner det mye.
Allikevel er jeg blitt glad i regnet,
og setter min lit til at det er der hver dag når jeg våkner.
De dagene det ikke regner er heller ekstra fine dager
som kommer overraskende på oss hver gang.
Regnet begrenser selvsagt uteaktivitetene,
men på soldagene er byen som ny,
med et yrende liv ute i gatene og ute i naturen.
Jeg er blitt glad i støvlene mine,
selv om de er altfor små.
Faktisk så er de så små at det sier scwupp når jeg tar dem på,
og etter et kvarter er føttene mine blodfattige
på grunn av vakumet.
Men jeg liker dem så godt.
De er lilla med roser på.
Jeg har at par gule støvler også.
De passer bedre, men er ikke like søte.

Jeg har to regnjakker og en paraply
som ikke egentlig tåler vinden her.
Hver gang det regner mye er søppelspannene fulle
av ødelagte paraplyer som har vrengt seg.
Det synes jeg fortsatt er morsomt.
Nå regner det bare litt.

Husk

bevisstheten min begynner å sveve over meg
idet jeg puster inn
den tykke røyken
en sky av glemsel
er det jeg trenger nå

jeg skal for evig sitte her
og puste
og glemme
og sveve

Regnbuebløff

skjørheita
sug seg fast i meg,
og eg dykkar ned
i han.
mørket brer seg og gjer meg vag og forsiktig i kantane.
kven har sagt at kjærleik er som flammande lys?
dei brenn ut.
men er du utbrent?
ingen veit.
eg pustar ikkje nokon i halsgropa.
eg stryk ikkje nokon over huden.
men
naktenheita er vakker, ho
men berre med mørket på, og lyset av.
eg gjer meg over til mørket.
ikkje fordi eg vil,
men fordi eg må.
du spirar på nytt
i hjartet mitt,
men du vil ikkje gro.

slepp meg no,
eg må til overflata.

Finale

Lyden av snø som faller utenfor vinduet, stillhet. Du varmer meg. Den kalde kroppen min mot din varme. Landskapet blir hvitt, lik min hud om vinteren, og du sier det du ikke skal si. Stillhet. Vi vet begge at du bør gå, men allikevel ligger vi stille. Du stryker meg over hoften, og kysser meg i nakken. Alkoholen strømmer i blodet mitt og gjør meg sløv. Jeg tenker at du bør dra nå. Du vet ikke hvor mange øl jeg har drukket. Jeg tenker at det er like greit. Dette var kanskje siste kvelden. Du kler på deg, og ser på meg i lyset fra den åpne døren. Så går du.

Stillheten

Hun gikk med raske skritt. Bort langs veien. De hadde ennå ikke lagt asfalt der, det var for øde. Så hun gikk. De høye hælene grov seg ned i jorda, men hun fortsatte. Og ikke hadde hun tenkt å stoppe heller. Det var for sent. Hun gråt mens hun gikk mot skogen. Alkoholen gjorde godt i kroppen. Den gjorde kroppen nummen og sløv, og det passet henne bra. Det bedøvde hjertet hennes for en stund. Hun gikk inn i skogen, og den omfavnet henne. Den bredde seg over henne som et grønt teppe, og hun gråt.

Ikke i dag

Av og til må jeg bare la hjertet mitt sprenges. Det går amok i brystkassen min, og river og sliter i meg så jeg må legge meg ned og søke ly for verden. Jeg må legge meg ned og konsentrere meg om å puste. Hjertet mitt sitter i halsen, så i magen, så forsøker det å dunke sin vei ut av kroppen min. Det er ikke lett. Så jeg lar det sprenges i håp om at smerten går sin vei snart. Snart. Om litt skal alt bli mye bedre. Jeg prøver å ha håp.

Dette var i går. I dag er det ikke bedre. Jeg er desorientert og søker trøst i samtalene jeg hadde med kjæresten min i går. Han bor i en annen by. Å være motløs er slitsomt. Jeg er forvillet i meg selv og orker ikke å være tilstede. Ikke i dag.

Snart skal jeg dra på et møte, og deretter på korøvelse. Da må jeg være blid og energisk. Ønsk meg lykke til.

du,

akkurat sånn var det.
den gangen jeg dro fra deg med tvil i hodet, og savn i kroppen.
jeg gikk inn på bussen, og savnet deg allerede.
det hjalp ikke at jeg kunne kysse deg av og til.
du var plutselig ikke der.
ikke der når jeg trengte deg.
at armene verket etter å holde fast i deg, og stryke deg over den nakne ryggen, og at leppene ville hviske inn i øret ditt, det talte ikke lenger.
ikke i det store regnestykket i alle fall.
den kriblende følelsen når jeg holdt deg i handa var ikke viktig for deg.
bare for meg.
bussturen var lang, og du hadde pustet meg i nakken.
min nakke, som alltid er krum, og hjertet mitt var sørpe.
naken gikk du ut av rommet.
og jeg ligger fotsatt her og venter på deg, under et hvitt laken.