Nattlige tanker om skumle ting.

Når jeg nå ligger i senga mi og ikke får sove slår det meg plutselig at jeg og Vegard er et par som begynner å få minst én fot godt plantet i voksenverdenen. Dette fikk meg først til å smile, men nå kjenner jeg at hjertet dunker fort. Jeg skal da ikke bli voksen!?!
Okey, jeg skal forklare bakgrunnen for påstanden, og kanskje også gi noen holdbare argumenter.

Jeg begynte å tenke over ting som vi har gjort sammen i det siste halvåret:

For det første har vi reist til hans besteforeldre to ganger, og jeg har blitt strålende godt mottatt. Både dem og mamma'n og søsteren hans er enige om at jeg er veldig(!) godkjendt. Jeg fikk til og med gjenfortalt en samtale mellom mor og bestemor, hvor de begge var enige om at det føles som om de har kjent meg hele livet. Det er ikke verst.

I sommer var vi på hytta til onkelen hans i Fredrikstad. Der drakk vi rødvin på verandaen med Onkel O og kjæresten hver kveld, mens vi samtalte om løst og fast. (Er ikke dette voksent så vet ikke jeg!)

I tillegg er jeg og hans mor blitt skravlevenner de luxe. Vi kan sitte å drikke kaffe i timevis, og vi maser visst på Vegard om de samme tingene.

Vi har vært hos Vegard's andre onkel og inspisert leiligheten han holder på å bygge, drukket kaffe, og diskutert politikk, barnevern, motorsykler og andre ting.

Vi har vært på fire roadtrips! Dette vil jeg karakterisere som særdeles voksent (ville også sagt kjedelig og unødvendig da jeg var yngre).

Jeg brukte nettopp setningen "da jeg var yngre".

Vi dro også innom tanta og onkelen min på spontanbesøk i høst, bare fordi vi ikke hadde noe bedre å gjøre på en søndag... Der ble vi servert kaffe og kaffebrød. Jeg satt i sofaen omtrent hele tiden, og var faktisk ikke på gulvet for å leke med mine søskenbarn. Nå som jeg tenker over det er dette ganske trist. Jeg kommer til å leke masse når jeg kommer hjem til jul. Jeg lover.

Vegard var med i brylluppet til søskenbarnet mitt, og klarte seg helt fint på tross av åpen bar, og på tross av han måtte være med hele familien min (ja, vi var over femten) på opptreden foran resten av selskapet. (Her vil jeg tilføye at opptreden bedsto i både synging og dansing. Jeg må si at han taklet det hele med stor ro. Kan det at han elsker å opptre ha noe med saken å gjøre?)

Vegard er til og med godkjent av min onkel som aldri skryter av noe eller noen. "Han Vegard, han er ikke så verst han." Du kan tro vi ble forbauset da nyheten nådde oss.

Her kommer vel det mest sjokkerende. I går spurte jeg om vi skulle gifte oss. Jeg håpet på å frike ham ut, men forsøket mislyktes, og han sa "Ja". Da spurte jeg om vi ikke skulle ha barn med det samme. Jeg ventet på et skremt svar, men han sa bare "Ja! Kanskje ikke med en gang da.." Jeg begynte å bli vel redd, så i et siste forsøk sa jeg "Joo, jeg vil ha barn nå!". Han sa "Okey"...

For de som eventuelt ikke kjenner meg, så har jeg altså sagt at jeg aldri skal gifte meg. Ikke minst er det å få barn et skrekkscenario. Jeg har lovt dyrt å hellig å aldri få eller føde barn av personlige grunner. Dermed er denne samtalen helt feil fra start til slutt. Og det var til og med jeg som begynte! Det var riktignok en spøk, men å i det hele tatt å bringe temaet på banen er svært ulikt meg. Jeg bruker om regel å bli kjempesur, slå Vegard (litt lett så klart), og deretter helst gå om dette blir nevnt.

Sammenfatning av vårt angivelige voksenliv:
Kaffebesøk tidt og ofte.
Familiebesøk.
Flere bilturer enn hva jeg vil si er normalt.
Bryllupp.
Gifemål og barn.

Sånn! Da er det bare for dere resten å henge i tøylene for å holde følge med denne lista.
Bare en ting. Er dette normalt???? Jeg vil IKKE bli voksen. I alle fall ikke så plutselig at jeg ikke merker det. Snart er jeg en av de søte damene på gamlehjemmet som føler at de har gått glipp av livet. Ouæ!